Tag Archives: tvang

Belastende..?

Posted on 14. juni 2012 | 21 kommentarer

På Lørdag skrev jeg at jeg håpet av smellet var over.. Smellet etter å ha jobbet beinhardt for å holde kontrollen, kontrollen som kostet meg flere dager i andre personligheter, selvskading eller stålkontroll over maten-altså spise ingenting eller alt mulig for så å kaste det opp igjen..
Som jeg skrev visste jeg at smellen kom til å komme-det visste de her og..
Men den var ikke over på fredag..
Lørdag kuttet jeg ganske dypt på halsen. Jeg kom meg ikke gjennom til pulsåren-det gikk bra. Men det var nok til å sende meg rett tilbake på fotfølging uten tilgang til rommet mitt.. Belter ble det og..

Det var en tøff helg.

I går sprakk jeg på selvskadingen igjen.. Mange sy sår..A var lege da, han er kjempeflink.. Jeg endte opp med å spille og synge for han, han kom inn når jeg prøvde å roe meg ned med å spille, så han hørte meg da han kom. Fikk masse ros, det var kjempehyggelig:) Det var godt med den opplevelsen..

Selv om psykologen ikke sa noe så jeg skuffelsen i øyene hennes etter hva som skjedde i går..
Samtalen var tøff.. De snakket om at det at jeg har vært så suicidal og selvskadende har blitt en belastning for avdelingen. Det at jeg har vært skjermet i 8 måneder tar på for personalgruppa. Jeg falt litt sammen.
Jeg sliter sånn med å føle at jeg er i veien, at jeg ikke er verdt tiden deres..
De forsikret meg likevel om at de mente jeg var verdt det, ellers hadde de ikke holdt meg tvangsinnlagt i over et år. At de mente jeg var verdt plassen og at
de ønsker å investere i at jeg blir bedre, at jeg trenger og er verdig hjelpen..
Men.. Det var dette men’et.. Jeg tar opp mye ressurser når jeg er så dårlig som jeg har vært, og en forandring må skje..
De fortalte at primærkontakten min ikke orker å være primærkontakten min lengre, at det ble for belastende for henne.. Dette var ikke kun meg som hadde gjort det, men tingen er at når jeg er så dårlig som jeg har vært skaper det mye diskusjoner rundt skjerming, forfølging, hvorvidt jeg skal få ha PC og mobil, om jeg får være på rommet mitt osv.. Det var det hun ikke orket mer..
Det var kjipt å miste henne, hun har jo hatt meg siden jeg kom og hjulpet meg masse.. Men hun som tok over er kjempeskjønn, så det skal nok gå greit:)

Senere i dag var skadetrangen så stor at jeg løp ut for finne meg noe å skade meg med.. Jeg rakk å knuse en kopp før jeg ble overmannet.
En av de ansatte så stygt på meg og så en kommentar som var vond..
«Det der, det var unødvendig…»
Unødvendig? UNØDVENDIG?
Tror du virkelig at jeg har nok kontroll til å vurdere dette?
Fatter du hvilken enorm smerte som skal til før jeg blir så
desperat at jeg løper ut i avdelingen?
Vet du ikke hvor uendelig mye dårlig samvittighet jeg sitter
med etter på, også før du gir meg dårligere samvittighet?
Skjønner du da ikke at jeg syns det var unødvendig av
deg å komme med en sånn kommentar?
Jeg tror ikke du skjønte det, men skulle ønske du gjorde det..
Skulle ønske du kunne sette deg litt mer inn i min situasjon.
Skulle ønske du i det minste prøvde..

Smerten er dypere enn det du kan fatte..
Tankene er mer krevende enn du vet..
Skadetrangen er sterkere enn hva du skjønner..
Desperasjonen er verre enn hva du hører,.

Jeg er mer enn hva du ser..

Denne smerten er en så del av meg..
Synes du jeg er unødvendig?

21 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

Belønningen ble vond..

Posted on 9. juni 2012 | 18 kommentarer

Vi har begynt å løse opp..
Etter 8 måneder som skjermet og ikke mindre tilsyn enn hvert 5. minutt(noe som tilsier at de sitter utenfor døra mi  med døra oppe og jeg er kun alene på do) er tilsynet satt til hvert 10ende minutt og døra til skjermet skal åpnes til kl 18. Døra til rommet mitt må fortsatt stå oppe, men de sitter der ikke hele tiden – bare ser meg minst en gang i løpet av 10 minutter.

Hva syns jeg om det..?

Det er befriende og skremmende på en gang.
Det jeg er mest redd for er disse impuls selvmordsforsøkene som da feks kan ende med hjerneskade fordi hjernen ikke får luft. At jeg rekker å prøve men ikke å gjennomføre.

Samtidig er dette bra! De kan ikke holde meg på så tett oppfølging til jeg ikke er suicidal lengre. Jeg har fått den ræva diagnosen kronisk suicidal, så det vil vel si at det kan gå en stund før jeg ikke er suicidal lengre.
Dessuten må jeg begynne å ta disse valgene selv. Selv om de gjør alt de kan for å holde meg i live er det ikke deres ansvar om jeg lever eller dør, det er mitt.

Det er også litt krevende.
I lang tid nå har ikke jeg tatt noen endelige avgjørelser om jeg vil leve eller dø.
Det valget har blitt tatt for meg. Jeg har selvfølgelig prøvd, men visst innerst inne at det blir veeldig vanskelig å få til når jeg har hatt så tett oppfølging.
Nå er det opp til meg igjen.
Nå må jeg ta stilling til hva jeg virkelig vil.
Vil jeg dø er muligheten tilbake.
Jeg merker at det kan da hende at dette ikke har vært så bra for meg..
At jeg fordi jeg har hatt så tett oppfølging så lenge har ansvaret havnet på at de skal holde meg i live (Drit i å si at det er veldig EUPF, jeg finner deg og pisser deg i øret!! ;) )..
Likevel tror jeg det har vært nødvendig. At hadde jeg hatt muligheten når jeg har vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året har jeg nok hatt så lite kontroll at jeg hadde tatt livet mitt eller skadet meg alvorlig i et forsøk på å dø..
Så det var nok nødvendig med fotfølging eller tilsyn hvert 5 minutt, skjerming og rett og slett veldig tett oppfølging.
Så vanskelig det der…
De må ta ta ansvaret for meg samtidig som jeg må lære meg å ta ansvar selv..

I går kveld var en tøff kveld.. Det begynte med at jeg fikk to anrop av blokkert nr.. Første gangen tar jeg den ikke. Andre gang tar jeg den, jeg hørte bare noen puste. Det var drit ekkelt!! Jeg vet jeg er paranoid, meg jeg blir kjemeperedd for at det er var M eller noen andre overgripere.. Skjønner ikke hvem som har blokkert nummer som skulle ringe meg lissom..
Jeg ble veldig urolig, men heldigvis var ikke kontaktene mine langt unna. T satt seg ned på gulvet ved siden av meg og begynte å snakke om progressiv tankegang ( tror hvertfall det var ordet han brukte).. Om at tankene mine fort går til negative utfall fordi det er det jeg har oppvokst med. Jeg er vant til at folk er slemme, derfor forventer jeg fort at de fortsatt er det, og tar veldig sorgene på forskudd. Han brukte eksempelet om hypokondere som kan tro at de virkelig kommer til å dø hvis noen hoster på de. Den frykten er enorm, selv om det er urasjonell. Han sa han forsto kjempegodt at jeg var redd og at han respekterte det, mens han samtidig prøvde å berolige meg med at det sannsynligvis var en selger eller noe, ingen som faktisk ringte for å skade meg. Vi jobbet med grunningsøvelser fordi jeg var fryktelig anspent. Jeg satt med skuldrene under ørene og skalv, men jeg klarte til slutt å roe meg ned.. Så bar det på kino med to ansatte! :) Det var gøy, så diktatoren, syns den var kjempe artig..
Etter kinoen skulle vi gå til bilen. Da stivnet jeg til og alt blodet i meg frøs til is – det var M som satt på en kafe der..

Han så på meg i noen sekunder, jeg så ned ganske raskt og vi gikk fordi der han og de andre satt. Jeg kom meg raskt videre, men skjelvingene var der og jeg mistet kontroll over pusten. Da vi kom inn i bilen brøt jeg sammen i gråt. Jeg klarte til slutt å si hva som hadde skjedd til de to personale som var med meg. Reaksjonen deres  ble vondt. De sa det garantert ikke var han, at det var hjernen min som hadde spilt meg et puss.

Jeg vet da hvordan han ser ut!

Ting ble ikke lettere da vi kom tilbake til sykehuset.. Dissosiasjonen var så nære meg at igjen slet med å skille nåtid fra fortid. De måtte holde meg fast for at jeg ikke skulle skade meg selv og når jeg da ble holdt faller jeg helt inn i flashbacksene. I dissosiasjonen hører jeg buksesmekker åpne seg, jeg lukter alkohol ånder og de ansattes hender blir overgriperens hender (har beskrevet lignende anfall i “Du er trygg” og “Kjellergulvet“.). Endte i belter i 3 1/2 time :(

Jeg er så skuffet.. Hadde ikke ligget  belter siden 18 mai, og hver uke jeg har klart meg uten belter blir det en belønning.. Den kinoturen var en belønning fordi det ikke ble belter forrige helg.. Det skulle lissom gå så mye bedre!
Jeg visst at det kom til å smelle. Jeg visste det.
Når jeg jobber så hardt for å holde tankene unna og bruker så mange destruktive måter å rømme på så kommer smellet. Jeg har klart å holde kontrollen via spiseforstyrrelsen. Første uken spiste jeg ingenting. Jeg hadde kontroll. Siden det har bulimien rådet og jeg har fått det vanlige ut av det.. Jeg har også brukt delene aktivt.. Selvskadingen har også blitt brukt. Altså – destruktive måter å rømme på. Jeg visste det kom til å smelle.

I dag har vært grei nok, men nå blir det bare tøffere og tøffere.. Jeg håper jeg kommer meg gjennom kvelden på en grei måte.. Jeg håper smellet har kommet, at det var det som ble vanskelig, at det ikke kommer noe mer..

Tenker på dere, skjønningene mine ♡ Takk at nettopp du er her..

18 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

«Det går greit»

Posted on 4. mai 2012 | 22 kommentarer

«Det går greit», prøvde jeg å presse frem.. Stemmen klarte nesten ikke bære ordene men  jeg håpet han trodde meg tross at jeg ikke klarte å møte blikket hans.
«Du har sagt det i hele kveld, men vi har sett at du har hatt det forferdelig» sier han mens igjen prøver å fange blikket mitt.
Jeg sitter i hjørnet på gulvet inne på skjermet,
halvveis gjemt bak det lange gardinen.
Kvelden i går gikk ikke bra.. Dagen hadde gått greit, men det lå noe der. Ett eller annet, jeg visste ikke hva. Noe vondt, noe sårt.. Det var mye gråting på innsiden i går. Mange redde små deler, noen sinte. Likevel var det ikke før middagstider jeg ble klar over hvilken dag det var.
Det var Slangens(Hovedovergriperens) bursdag..

(NYE MINNER ER KOMMET SIDEN JEG SKREV DETTE. LES «KJÆRE BARNET I MEG» INNLEGGET FOR OPPDATERT HISTORIE)  Han brukte alltid merkedager som unnskyldning for å ta overgrepene et steg mot det verre.
Første gruppevoldtekt var på 9 årsdagen min,
første gang det kom inn andre overgripere var i jula da jeg var 7,
første orale overgrep var på bursdagen hans på da jeg var 5 år.
Han skulle jo ha bursdagsgaven sin, de overgrepene var et rent helvete.


Det var ved middagstider det plutselig gikk opp for meg hvilken dag det var.
Desperasjonen kom.
Og tankene gikk straks til hemmeligheten i sokken.
I en ukes tid har jeg hatt en skolisse liggende i sokken min.
En siste utvei.
Muligheten for å slippe unna livet lå i sokken i 5 hele dager.
Jeg trengte den som sikkerhet.
Jeg trengte den tilgjengelig.

Jeg visste at når jeg planlegger å ta livet mitt her inne feiger jeg alltid ut..
Jeg tenker på de som finner må finne meg, hva de må leve med etterpå.
At det rett og slett er dårlig gjort å ta livet sitt på sykehus, fordi det påvirker så mange, ikke bare de som finner meg, men de som burde kommet inn før, legen som har bestemt hvor ofte det må være tilsyn, osv..

Jeg tenker også mye på konsekvensene av et mislykket forsøk.
Jeg kan brekke mange ben i kroppen, bli lam.
Får hjernen lite oksygen uten at jeg rekker å dø kan jeg faktisk få hjerneskade.
Jeg kan bli en grønnsak.
Dette er selvsagt ekstreme tilfeller, men de er grunnen til at når jeg planlegger å dø klarer jeg ikke det på sykehus. Hvertfall ikke når jeg har tilsyn hvert 5 minutt, slik som jeg har nå.
Alt for mye kan gå galt.

Så hemmeligheten i sokken lå der fordi jeg ventet på at ting ble så uutholdelige at jeg prøvde å ta livet mitt uten å tenke..

Det skjedde i går..

Etter jeg innså hvilken dag det var ble desperasjonen så bar det rett inn på badet.
Jeg rakk kun å besvime, ble dratt ut og inn på stuen på skjermet. Der satt det 4 ansatte med meg for jeg ble bare dårligere og dårligere. Prøvde å si at det gikk greit, fikk så dårlig samvittighet for at 4 av 5 personale satt inne hos meg..
Men de så jo ganske tydelig at det ikke gikk bra. Fordi jeg mistet kontrollen over selvskadingbehovet og ikke klarte å slutte å skade meg endte jeg i belter..

Mens jeg lå der jobbet jeg alt jeg hadde for å vise at det gikk bedre – selv om det egentlig ikke gjorde det.. Etter to timer kom jeg løs, men det første jeg gjorde var å prøve å henge meg igjen.. Ble dratt ut og..
Det var da jeg satt skjelvende i hjørnet og prøvde gjennom gråten
og si om og om igjen at det gikk greit..
Det roet seg heldigvis etter en stund..

I dag hadde jeg samtale med overlegen for alle avdelingene..
De sier det er vanskelig å stole på meg.
Jeg skjønner det.. Virkelig.
Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.
MEN jeg klarte noe.. Jeg hadde samlet opp litt piller.
De gav jeg fra meg i dag..
De tok meg av fotfølging, men skjermet meg ytterligere..
Før var jeg i skjermet del 2, altså jeg hadde rommet mitt, men døra var låst.
Nå er jeg på del 1, altså med stue og stripet soverom..

Jeg må virkelig jobbe mot å ta et valg om å ønske å leve.
Det er bare så innmari vanskelig når livet er så vanskelig som det er nå..
Når livet gjør så vondt at jeg gråter ved tanken på å måtte fortsette å leve..
Jeg vet jeg må jobbe og bestemme meg for å leve, men jeg har ikke kapasitet enda. Rett og slett. Livet er alt for vondt..

Hvordan skal jeg gå denne veien når skogen er så tett at jeg ikke ser stien lengre?

Hvordan skal jeg se lyset i enden av tunnelen når jeg
ikke husker hvordan lyset ser ut?

Hvordan skal jeg klatre opp når stigen er full av torner?

Hvordan skal jeg klare å ønske å leve?

22 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

Kjellergulvet

Posted on 24. mars 2012 | 14 kommentarer

Jeg kniper igjen øynene og holder pusten.
Kanskje de ikke ser meg, kanskje de ikke hører meg hvis jeg later som jeg er heeelt usynlig.
Likevel kjenner jeg fire sterke armer ta tak i meg, og jeg  begynner instinktivt å skrike.
Jeg spreller alt jeg har, bruker alle mine krefter på å komme meg løs.
Luktene fra kjelleren river i nesa og jeg hører kjellerdøra lukke seg og mannstemmene nærmer seg meg.
Jeg blir dratt med på gulvet og kjenner jorden under hendene mine og jeg begynner å fryse noe enormt..
Da jeg blir lagt i bakken mister jeg det siste av kontroll og skriker og sparker vilt rundt meg for å komme meg løs.

Plutselig er det 6 armer som er med på å holde meg, og jeg er så redd at jeg nesten ikke får puste.
Jeg roper etter hjelp og trygler de om å ikke skade meg mer men de fortsetter å holde meg fast.
Plutselig hører jeg kjente stemmer langt unna.
Stemmer som sier navnet mitt og som lover at de passer på meg.
Jeg glimter lys i den mørke kjelleren.
Jeg skjønner hvor jeg er.
Jeg kjenner igjen rommet jeg er i.
Jeg er på skjermet på psykehuset.
Det er ikke slemme mennesker som holder meg, det er ansatte.
Jeg prøver å hele meg å holde meg der, snakker innover til de redde delene, jeg er trygg, jeg er trygg, jeg er trygg.
Men plutselig begynner parfymen og alkoholånden til overgriperne å dra meg i nesa. Jeg får smerter i kroppen, spesielt der nede. Jeg begynner å fryse, og mørket omslutter meg. Hendene som holder meg blir fremmede, og jeg er tilbake i helvete i kjelleren..


Jeg skriker og spreller i det jeg hører buksesmekker åpnes.
Jeg kjenner jeg blir bundet fast, og blir mer og mer desperat.
Jeg vet hva de skal når de binder meg fast.
De groveste overgrepene i kjelleren skjer når jeg blir bundet fast.
Jeg stivner i frykt.
Jeg vet jeg blir slått hvis jeg spreller mer nå.
Likevel da smertene begynner kommer hikstene, gråten blandet med hyperventilering.
Jeg hyler og prøver å komme meg løs fra båndene som binner armer og bein.
Plutselig tar noen hånden min og klemmer og slipper, klemmer og slipper..
Det begynner i ryggen, jeg kjenner at jeg ligger på en seng og ikke på et bord som jeg alltid gjør i kjelleren. Lyset begynner å piple inn, smertene begynner å avta.
Igjen kan jeg sakte men sikkert se meg rundt å skjønne hvor jeg egentlig er.
Jeg ser nedover og ser at jeg er i beltesenga.
Jeg hiver fortsatt etter pusten og tårene er fortsatt på kinnet mitt, men jeg vet hvor jeg er. Endelig..

Sammen med «Du er trygg» prøver jeg å forklarte hvordan det er med de verste flashbackene er, hvordan jeg -i dissosiasjon- mister kontakt med ting rundt meg.
Det er helt grusomt.
Finner lissom ikke ord for å  beskrive det, det er helt forferdelig.
Jeg mister helt kontakten med ting rundt meg, dissosiasjonen blandet med flashbackene gjør at jeg lukter kjellerluktene, jeg hører lydene, jeg fryser, jeg ser bildene like virkelig som jeg ser alt rundt meg og jeg får fantomsmerter der de skadet meg.
Jeg er helt tilbake i overgrepet..
______Jeg er helt tilbake i overgrepet..
____________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
_________________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
Noe som også er vondt er hvor mye det påvirker de rundt meg..
Når jeg har bare flashbacks eller fantomsmerter kan jeg ligge rolig og bite i meg smertene.
Men når disse gjenopplevelse anfallene skjer dras så mange inn.
Det verste er nok at så lenge jeg er her på psykehuset kan  gjøre de andre pasientene urolige..
Ja, jeg er skjermet, men jeg vet at jeg har hørt skrik komme inn hit, det sier da meg at mine skrik kommer ut til dem.
Og jeg vet hvor vanskelig det er å høre skrikende pasienter, hvor mye det trigger meg..

Uff, dette var et tøft innlegg å skrive.. Jeg skrev det likevel for å hjelpe uteforstående til å forstå hvor (unnskyld utrykket) jævlig det kan være å leve med PTSD og dissosiative lidelser..

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at etter denne opplevelsen da gav dette seg. Men dette skjedde 5-6 ganger til den kvelden, det skjer stort sett hver gang jeg ligger i belter fordi det trigger så mye å bli bundet fast. Det er bedre enn å bli holdt, men det trigger mye..

Jeg har ikke flere ord..

Men jeg vil gjerne minne om spørrerunden jeg hadde for noen måneder siden.. Fikk veldig lite tilbakemelding, så legger det ut igjen…

Ser det en en del bloggere som åpner for spørsmål innimellom.. Ser det er en del som er innom, så tenkte jeg skulle åpne for om noen har noe de lurer på? Jeg kommer ikke til å svare på alt, eksempelvis lite ang familie tror jeg.. Er alt for redd at noen av de skulle finne bloggen og kjenne seg igjen.. Men det er bare å spørre hvis det er noe ang de dere lurer veldig på, kan hende jeg kan kamuflere litt..

Hvis du har noen spørsmål kan du enten legge igjen en kommentar her eller sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com ..

14 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

Jeg som delene og delene som meg..

Posted on 19. februar 2012 | 5 kommentarer

Behandlersamtalen på onsdag var litt tøff..
Vi prater om mange av delenes negative sider.. Midt i dette prøver psykolog I å smyge inn noe.. Jeg vil ikke høre det. Det med at delene egentlig er meg er noe jeg fortsatt har så problemer med å ta innover meg.. Det var så mye lettere da jeg trodde at dette var deler som hjernen hadde funnet opp som var helt avskilt fra meg! Det var ikke før i vår i fjor at jeg begynte å skjønne at disse delene er faktisk meg. Jeg har så problemer med å se meg selv igjen i delene.
De som er så sinte at de ønsker å skade alle de ser, er det virkelig mitt sinne?
Eller de som er så skadet at hvert blikk eller berøring blir tolket som at et overgrep kommer til å skje, er det jeg som er så skeptisk?
Er det virkelig meg som hater kroppen så intenst at de oppsøker menn som voldtar oss bare for å selvskade?

Noen ganger skulle jeg likevel ønske at jeg hadde noen av deres egenskaper..

Det hadde vært godt å smile fra hjertet igjen.. En venninne påpekte at hun ikke hadde sett meg smile med øyene på flere år, en annen sa at hun så bilder på facebook og syns jeg så så liten ut i øynene mine. De siste årene har smilet mest blitt brukt når jeg skal dekke over hvor vondt jeg har det.. Jeg savner å kunne le til jeg ikke får puste, det kan Line og Cecilie..

Eller tenkt så godt å føle seg på toppen av verden som Prinsesse, 5 åringen som lever i en verden der hun er elsket av alle og hun bestemmer over det hun selv vil.

Kanskje det hadde vært fornuftig å være like skeptisk som Skremt..Kanskje ikke like skeptisk, hun forbereder seg på overgrep hver gang hun ser en mann, men hadde jeg tenkt litt mer over at noen folk faktisk er ute etter å skade kunne jeg sluppet M. Eller mer som Lise som setter masse tydelige grenser. Hvis feks en full mann er pågående på T-banen sier hun klart og bestemt nei. Jeg hadde bare fått panikk og stivnet.

Eller å få litt fra de som gjør det jeg ikke tørr(som å ringe NAV eller andre tøffe telefonsamtaler) som Cecilie tar seg av eller makter  (som å rydde og vaske lenge av gangen) som Sofia er flink til.

Tenkt hvor deilig det hadde vært å ikke huske overgrepene, slik som Silje, eller å ha bare få minner slik som Cecilie..

Hva med å slippe å føle, slik som Marie? Hvor deilig hadde det ikke vært å være så apatisk at en ikke føler smerte, redsel eller sinne? Det er klart jeg hadde savnet positive følelser, men i perioder som denne hadde det vært enormt digg å slippe å føle alt det vonde.

Og kanskje-bare kanskje hadde det vært godt å kunne være litt sint.. Ikke så sint som Karina, Jostein eller Sinna, men kanskje å gjøre som alle sier jeg burde; plassere skylden der den hører hjemme. Kanskje jeg kunne vært sint på overgripere og ikke meg selv. Hvor lettende hadde det ikke vært å ikke hate meg selv og å slippe å ta på seg ansvaret for mobbing, vold og overgrep.

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg var en av de som gjør i stedet for å tenke. At jeg kan tenke alt for mye på alt som kan gå galt i et selvmordsforsøk. Jeg nærmer meg litt.. Her om dagen var vi på kjøpesenter, alle muligheter for steder å hoppe fra, kaste seg ned, hoppe ut av bil i fart, alle disse lite gjennomtenkte forsøkene på å dø pleide å være delene sine, ikke mine tanker. Men da jeg var ute på det kjøpesenteret var følte jeg meg så nær så mange av de muligheten. Det som skjedde var det var jeg som måtte switches fra å gjøre noe dumt istede for at jeg måtte beskytte de fra å gjøre noe for destruktivt. Men før eller senere måda et av disse forsøkene da funke.. Ikke sant?

Når det er deler av meg som klarer ting som å ha kontroll over impulser betyr vel det at jeg har potensialet til å klare det som «meg»? Likevel merker jeg mest negative ting.. Det er klart jeg setter pris på å komme tilbake til ryddet rom eller at telefonen jeg hadde gruet meg til å ta er blitt tatt, men det jeg merker mest er de som er så redde på innsiden at jeg blir engstelig, de som er så sinte på innsiden at jeg blir irritabel. De små er så redde at jeg klarer ikke komme frem fra under pulten. De som tolker all berøring som overgrep slik at de blir så sinte eller så vettskremte at det blir belter.. Det er som regel jeg som må bli holdt fast, men da jeg blir holdt fast blir kroppen så redd at jeg switcher til noen som da blir utagerende fordi de kobler det med overgrep med en gang.. Har ikke tall for alle gangene jeg har «våknet» i belter.

Jeg sliter mye med selvhat, men det kommer lissom litt ut av proporsjoner når noen deler vil kaste seg ned trapper, foran biler, oppsøker voldtektere og voldsmenn kun fordi de hater meg så at de vil gjøre alt de kan for å skade kroppen. Det vil si at at det er  jeg hater meg selv så mye at jeg har til tider har oppsøkt en jeg vet kommer til å voldta meg kun i selvhat? Som går så langt som å bruke voldtekter for å «bevise» at vi vet at kroppen burde hates av alle og trenger å lide som straff for overgrep?

Det er bare så vanskelig å skulle ta ansvar for alt de gjør, at jeg lissom skal stå for å ha slått etter noen eller å ha brukt alle pengene mine på dumme ting. Jeg kjenner meg ikke igjen i det!
Delene som meg og meg som delene..
Det blir bare et uendelig kaos!
Blir dette noen gang lettere?

5 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

Gjemmer meg litt..

Posted on 11. februar 2012 | 14 kommentarer

Jeg har begynt om igjen og om igjen på et innlegg..
Alt for lenge siden sist oppdatering!
Jeg gjemmer meg i alt jeg kan, bulimi, selvskading, personligheter og medisiner.
Gjemmer meg litt for dere også.. Flere grunner..
Ordene har funnet meg, men jeg fant ikke ordene..
Ingenting ble «viktig» nok til å tildele en post..
Ordene mine mistet kraften sin,
ingenting ble meningsfylt nok til å dele,
ingen temaer ble vits å skrive ned,
ingenting ble verdt at noen leste..

Okai.. *sigh* Litt om meg for tiden.. Vi skulle oppheve skjermet for 3 uker siden, men det har ikke gått så bra som vi håpet, så er fortsatt skjermet.. Blir litt for mye belter for tiden.. En ting som har gått fremover er at jeg får gå ut av sykehusområdet:) Siden midten av November har jeg vært av området 1 gang, før denne uken.. Det var deilig..

Jeg kommer meg gjennom dagene med MASSE bulimi, selvskading, medisiner og switching..Håper jeg kan komme meg gjennom litt mer som meg selv snart..

Noe som gjør meg glad er at jeg ser at dere er her selv om jeg ikke er det! Det varmer MASSE!! ♥♥

Jeg gjemmer meg litt igjen.. Takk at dere er her når jeg våger å komme frem..♥

14 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

Spørsmål rundt delene..

Posted on 11. januar 2012 | 6 kommentarer

Hadde behandlersamtale i dag. Begynte med plan for hvordan vi skal løse opp både fotfølging og skjerming.. Planen ser slik ut;

Uke 2(altså denne uken)
Jeg får lukke døra når jeg går på do! :) Etter nesten 11 uker med fotfølging er dette første steg mot vanlig tilsyn. De har også nå satt seg utenfor døra med døra åpen :) De må fortsatt se på meg, men nå slipper jeg å ha noen inne på rommet mitt til alle døgnets tider:)

Uke 3
Tilsynet går til hvert 5 minutt:) I praksis blir de sittende utenfor døra med døra åpen, men jeg trenger ikke bli sett på hele tiden.. Jeg får også litt lengre turer ut. Forrige uke begynte de med at jeg får være 10 min ute pr døgn! Det var deilig etter 7 uker med kun 1 tur ut. Så neste uke får jeg begynne å gå litt turer:)

Uke 4
Da låses døra til skjerma opp, men den låses når jeg er urolig. Døra skal forstatt være lukket, men stå åpen et par timer på dagen. Jeg får bake på treningskjøkkenet igjen.

Uke 5
Hvis alt går bra frem til da skal vi heve skjermingvedtaket. Da kan jeg være med på felles aktiviteter og får dra på butikken igjen og sånt.

Resten av samtalen ble tøff.. Vi snakket litt om at jeg vet at det blir veldig vanskelig for mange av delene fordi de ansatte nekter å forholde seg til de. De ansatte har fått beskjed om å si; vi forholder oss kun til Fragile. Jeg tror det gjør de sinte sintere, de redde reddere og de triste tristere.. Psykolog I sier at de kan ikke forholde seg til alle når det er så mange, og det syns jeg høres rimelig ut. De skal slippe å måtte bli kjent med alle delene.. Men det at de ikke blir møtt der de er med de følelsene de har merker jeg blir vanskelig.. Når jeg kommer til meg selv har jeg ofte sinte, redde og fortvilede jenter på innsiden. Mange av de også blir utagernde når de ikke blir møtt og jeg tror mange beltelegginger kunne vært unngått hvis de bare hadde fått lov til å være seg selv. Mange reagerer også kraftig på å bli kalt mitt navn, de hater meg.
Hvorfor er det så fælt å bli kalt det jeg heter?
Hater de meg virkelig så fælt at de ikke takler å bli tilkalt som meg?
Men det som er mest forstyrrende er jo at disse delene, disse personlighetene er jo i bunn og grunn meg.. Har jeg så mye hat til meg selv at jeg ikke takler å bli snakket til som meg?

Jeg satte også spørsmål ved hvorfor det er så viktig at følelsene blir bekreftet.. At jeg som Fragile har aldri fått lov til å være sint, trist, redd, aldri fått lov til å gråte eller bli sint tilbake på de som var sinte på meg. Derfor tror jeg er det ekstra viktig for delene med sterke følelser å få lov til å ha de, ikke bare bli avfeid med; vi vil bare snakke med Fragile..

Jeg klarer ikke ta det innover meg, men dette er jo i bunn og grunn meg. Jeg har alltid tenkt at personligheten er uavhengig av meg, men det er jo faktisk meg det er snakk om..
Må bare bli vant til det..

 

6 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

«Bare» overleve…

Posted on 28. desember 2011 | 6 kommentarer

Beklager lite oppdatering, tenkte jeg skulle innom og skrive litt om hvordan det går..

Det.. går.. Rett og slett.. Hulen under pulten fengsler meg mye.. Rett før jul ble det verre en kveld.. Jeg klarte ikke komme frem etter jeg spiste i 3 tiden.. Lå og prøvde å identifisere frykten for å klare å vinne over den. Jeg visste at da kl ble 2400 måtte jeg bytte rom (jeg må sove i strippet rom). Jeg jobbet med å få kroppen til å høre på fornuften.. At Slangen og de andre overgriperne(minus M) ikke vet hvor vi er. Og selv om de gjorde det må de gjennom 3 låste dører og ansatte (med alarmer som er trent til å overmanne folk) for å komme i nærheten av meg. Og selv om de skulle klare det er ikke jeg tryggere under pulten.
Simple as that.. Likevel var kroppen så redd at jeg begynte å gråte  og hyperventilere ved tanken å komme frem.
Jeg tror de små var veldig til stede – uten å ta over.. At de var veldig nærme meg. I overgrepssituasjoner hjalp det ikke å slå, sparke, skrike eller stikke av. Det eneste forsvaret jeg hadde som liten var å gjemme meg, tror det er derfor jeg har ligget under pulten stort sett hele dagen de siste månedene. Det endte som jeg fryktet og nattevaktene måtte dra meg ut og slepe meg inn på det strippede rommet.. Husker ikke alt, men jeg endte i belter :( Slitsomt..

Julaften gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke innse ta det var julaften. Det ble jo julemiddag, men ellers prøvde vi å gjøre det så lik som en vanlig kveld som mulig.. Jeg ble utrolig urolig utover kvelden, klarte ikke unngå det vanskelige og det endte i  belter det og..

Siden julaften gjør jeg alt jeg kan for å bare overleve.. Jeg switcher  mye.. Men noe av det positive om dagen er at overlegen bestemte før jul at jeg skulle få mer eventuelt! Jeg får nå to faste 50 mg truxal på kvelden, i tillegg til 100 mg jeg får til å sove pluss de vanlige 50 ganger 3 OG jeg får en sobril om dagen frem til 2 januar.. Det har og kommer til å redde julen min, spesielt den sobrilen..

Må bare fortsette å gjøre alt jeg kan for å få hverdagen til å gå.
Bare overleve.. Hele meg strider imot hele overlevelses greia, men jeg tror jeg har begynt å fatte at jeg ikke kommer til å klare å dø her inni.. Så da blir det å overleve til jeg kommer meg ut.. «Bare» overleve..

6 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

Svak?

Posted on 18. desember 2011 | 10 kommentarer

Ting går.. ikke bra..
Ble belter på onsdag og nesten belter i torsdag og belter igjen både fredag og lørdag..
Onsdagen husker jeg lite av.. Fikk handlet julegaver da:) Var godt å få det unnagjort.. Men kvelden visste jeg at jeg kom til å kræsje. I nesten en uke hadde personlighetene vært så aktive at jeg hadde sluppet å forholde meg til hverdagen, minnene og følelsene. Når jeg måtte begynne å kjenne etter igjen raste alt.. Husker lite av selve belteleggingen, husker bare at det begynte med et selvmordsforsøk.. Husker glimt, men veldig lite før jeg «våknet» i beltesenga.. Jeg switchet mye mens jeg lå der.. Da legen var der hadde jeg visst reagert veldig av at han skulle ta på meg(han må sjekke at ikke beltene er for stramme ved å stikke fingeren mellom beltet og hånda/foten). Først en liten jente som var redd, så ved en aggressiv en som skrek og truet. Ble liggende rundt 3 timer tror jeg..
Torsdag ble det nesten belter, fredag var gikk ting rett vest igjen.. Igjen falt jeg tilbake til deler som nektet å bli tatt på..  Jeg switchet mellom noen, men det var mest ei lita jente som bare nektet å bli tatt på.. Hun forventer overgrep med en gang og vil ikke bli tatt på. Det vanskelige ble at etter de et par-tre timer skulle fjerne beltene -noe jeg som voksen veldig gjerne ville- switchet jeg til den lille jenta med en gang de prøvde å ta på meg fordi ingen skulle få lov til å ta på henne. Dette skjedde 3-4 ganger med ca ti minutters mellomrom.. Jeg jobbet skikkelig for å prate innover, snakke med henne.. Jeg en forsikret henne om at de som skulle ta bort beltene var snille. At vi er på sykehus der det ikke er noen slemme mennesker. At overgrepene er over.. Osv.. Etter en stund fungerte det heldigvis…
Lørdagen var jeg veldig urolig mot kvelden.. Prøvde å gå det av meg, men det funket dårlig. Igjen husker jeg hva som utløste at jeg måtte bli holdt, men ikke hvorfor det ble belter. Jeg husker glimt av holdingen, men lite.. Ble ikke i beltene så lenge da, det var fint:) Bare en times tid..
Okai, det var litt om de vanskelige dagene jeg bare trengte å skrive av meg..

Men det er noe jeg har tenkt mye på som jeg egentlig heller vil fokusere litt på..

Torsdag var det behandler samtale.. Fikk beskjed om at jeg ikke får perm på julaften, det var en tung beskjed å få.. Jeg gråt og tryglet, men psykolog I sa de var såpass bekymret for meg nå at de ikke ville slippe meg.. Vi snakket også litt om DID’en.. At jeg føler meg svak fordi jeg trengte så mange hjelpere. Kjenner og har lest om folk som jeg mener har hatt verre historie enn meg som har betydelig færre deler! Nå er jeg kjent for å bagatellisere historien min, men jeg vet sikkert om folk som har hatt det verre som ikke har splittet og spaltet så mange ganger som meg. Man skal aldri sammenligne slike tilfeller, men jeg føler at jeg burde taklet dette uten å måtte skape så mange personligheter, det får meg til å føle meg skikkelig svak og evneveik.. Hun snakket om at det ble så ille fordi jeg ikke hadde noen å støtte meg på, men.. Flere som ikke har hatt det! Jeg føler meg bare så dum.

D u m
Alt for   s k j ø r
e v n e v e i k
Og ufattelig   s v a k . .

 

10 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

«En alvorlig psykisk lidelse»

Posted on 30. november 2011 | 7 kommentarer

(Okai. Hm. Jeg har lest over det jeg har skrevet.. Jeg kan skjønne at dette kan bli en veldig se-hvor-psyk-jeg-er post. Og det er ikke meningen i det hele tatt. Noen finner status i å være psyk og slutter aldri å prate om alvorligheten i lidelsen. Jeg er ikke der!
Jeg har bare fått litt tilbakemelding av de her på psykehuset at jeg er fæl på å bagatelliserer hva som skjer og har skjedd. At jeg er så opptatt av å være normal at jeg snakker om selvmordsforsøk og alvorlig selvskading som om jeg snakker om været. Jeg vil jo bare være frisk, men den gjør da at jeg ikke tar alvorlige ting alvorlig nok. Så dette innlegget er kanskje litt mest til meg selv, at jeg må prøve å  skjønne alvoret og ikke bagatellisere alvorlige ting.)

Sitter med flere ark i hendene.. Det ene er et vedtak..
På mandag ble det bestemt at jeg skulle skjermes. For de som ikke vet hva det betyr; På de fleste lukkede avdelinger er det en del av posten som man kan lukke og låse dørene. Her består skjermet av en stue, to soverom, et belterom og et vaskerom. Man kan bo på skjermet uten å være skjermet, man har rom der men får gå ut. Når man er skjermet betyr det at man ikke kan forlate skjermet. Her må det må også være minst 2 ansatte inne på skjermet hele tiden, nettopp fordi døren er lukket eller låst og de ikke har mulighet til å rope om hjelp. De har jo alarmen, men ofte trenger man ikke 7-8 stk, det holder med feks 2 ekstra fra avdelingen.
Anyways, fått vedtaket..
Skjerming er nødvendig for pasientens psykiske tilstand.  Flott.
Det er litt godt og, fordi det er en annen pasient her som gjør meg ekstremt urolig. Når dørene er lukket slipper jeg å bekymre meg for A hele tiden, og det er godt. Det vurderes på nytt fra dag til dag, men det virker som det blir hvertfall til over helgen.

Sitter også med arkene fra kontrollkommisjonen foran meg.
Leser gjennom grunnene til at jeg nå har vært tvangsinnlagt nesten hele tiden i over et halvt år. For de som ikke har fått med seg klaget jeg til kontroll kommisjonen i håp om å bli tatt av tvangen. Du kan lese litt om prosessen i Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengende deler og om selve møtet i møte med kontrollkommisjonen.

Brevet med tilbakemelding har ligget der en stund, men har liksom ikke helt klart å ta det innover meg.

De tok med alt overlegen hadde skrevet stod mye om historien min.. Stod mye lite oppdatert der da, ting som type har bare blitt kopiert og limt inn fra tidligere behandlere. Men påpekte så vi fikk rettet det.. Skriver litt om det for at dere kan kanskje bli litt mer kjent med meg..
Utsatt for seksuelle overgrep fra barnehagealder til 15-16 år, mobbet fra 3-10 klasse, noe voldelig far, bla bla bla..
Det var litt vondt å få det på papir hvor mye de siste årene har gått i vasken.. Alt jeg har prøvd å gjennomføre av skole som bare har måtte blitt avbrutt – både av meg og av de – pga psykdom. Suger.
Det stod om behandlingstilbud som ikke har blitt noe av pga at jeg har vært for dårlig.. Innleggelse på DPS som ble avlyst pga selvskading og selvmordrisiko, behandling på Avdeling for Personlighetpsykiatri som ikke ble noe av pga at jeg hadde for sterke PTSD symptomer, grupper på SMI(senter mot incest) fordi jeg var for ustabil, Traumeavdelingen Modum måtte utsettes fordi jeg er for dårlig. Hipp frikin hurra. JEG VIL IKKE VÆRE PSYK!! :(
Han skrev at jeg har jobbet for at de skal tro jeg er bedre i håp om å bli skrevet ut men at det eneste målet jeg har hatt er å dø.
I hovedkriterier for tvungen psykisk helsevern skriver han om diagnosene mine og at jeg har uttalt(?) selvskading og selvmordproblmatikk.
Om alle selvmordsforsøkene jeg har hatt siden jeg kom,
alle gangene jeg har skadet til jeg måtte sy etter selvskading eller selvmordsforsøk.
«Hun har aldri blitt vurdert psykotisk, men har hyppige anfall med dissosiasjon der bevisstheten er endret og hun mangler kontroll over egen person. I ikke dissosiativ tilstand er hun ofte såpass drevet av desperasjon og trang til selvskading og selvmord at hun heller ikke har kontroll.»
Det stod også at de gjerne ville behandlet meg frivillig, men at det har jo ikke funket.. At etter 3 måneder på tvang ble jeg satt over på frivillig noen uker, og at det endte i selvmordsforsøk som la meg i respirator og koma i 5 dager. At ingenting ved meg påpeker at det noe annet enn et nytt selvmordsforsøk ville skje og at det å skrive meg ut ville sette mitt liv i umiddelbar fare. Han fortalte også at dette er første gang på flere år jeg ikke er anemisk (det vil si å ha lite røde blodlegemer) fordi jeg selvskader så mye mindre på sykehus.

Det stod ingenting om mitt utbrudd egentlig, syns det er like så greit. De skrev bare at jeg la frem mitt syn om at jeg må få lov til å dø, at det er mitt valg.

Men en setning lyser opp og stikker meg i øyne og hjerte.
Kontrollkommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.

Alvorlig sinnslidelse…? Jeg?
Jeg vil jo bare være frisk…
Vet ikke om DID’en er alvorlig sinnslidelse. Skulle ikke forundre meg, men.. Bah.. Jeg vil ikke være så syk! Uansett virker det som kronisk suicidal er en alvorlig sinnslidelse. Wtf?
Jeg vil ikke ta livet av meg fordi stemmer forteller meg det(personlighetene snakker sier det jo på innsiden, men jeg har aldri prøvd å ta livet mitt pga de). Jeg vil ikke ta livet mitt fordi jeg har en forvridd virkelighets oppfattelse.
Jeg vil ta livet mitt fordi livet er så uutholdelig vondt at jeg orker ikke mere!
Jeg syns jeg er frisk nok til å kunne ta det valget selv! En ting er at de har holdt meg innlagt i over et halvt år for å holde meg i livet mot min vilje, men å kalle meg alvorlig sinnslidende pga det?
Overlegen skrev at mine grunnlidelser kombinert med manglende kontroll og selvmordønsker konstituerer en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.
At det er umiddelbar fare for mitt liv hvis de skriver meg ut.
Men når skal de fatte at mitt liv ikke spiller noen rolle? SLUTT å lat som om mitt liv er verdt nok til å spille en rolle, det gjør meg fly forbanna! For svingende! GIDD lissom.

Brevet ender med ordene jeg ikke liker..

Kontroll kommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnlidelse i lovens forstand. Vi finner herved at fortsatt bruk av tvungen helsevern er nødvendig fordi pasienten utgjør en alvorlig og nærliggende fare for eget liv. Frivillighet anses som formålsløst  og har nylig vært forsøkt med dramatisk utgang.
Også en helthetsvurdering tilsier at tvungent psykisk helsevern er den kalrt beste løsningen for pasienten. Suicidalfaren er overhengende.

Klage fra (mitt navn) over fortsatt andvendelse av tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.

Fml.

7 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

«Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø» (redigert18.08.2012)

Posted on 26. november 2011 | 11 kommentarer

Redigert:
I dag (18.08.12) kom jeg over dette posten igjen.. Den er en av de mest leste, og jeg vil ikke at denne posten skal representere meg lengre! Jeg lar den stå for å minnes om hvordan det har vært, og fokusere på at dette er ikke lengre alt jeg vil. Jeg bare slenger innom denne linken her som det står om positive ting ), spesielt Happy new year..? Jeg er ikke på stadiet at jeg ikke ønsker hjelp lengre, og jeg vil dere skal vite det..! Okei, her kommer original posten;

Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!

Disse ordene har fulgt meg veldig de siste årene.
Alle gangene jeg har møtt legevakt, politi, ambulansepersonell, leger, sykepleiere, akutten, intensiven, og ikke minst på tvungen observasjon på psykehus.

Jeg har blitt dratt av bruer, ut av togtunneler, funnet etter overdoser, dratt blødende ut av toaletter, kuttet ned fra stranguleringsforsøk, holdt fast,
tvunget til å leve.
Jeg har vært borti uendelige mange mennesker som prøver å redde et liv som ikke vil reddes. Pusten som ikke vil puste. Et knust hjerte som ikke ønsker å slå! En kropp som er for sliten til å fortsette. Et liv som ikke vil leve.

Jeg har skreket, grått og tryglet samme setningen;
“Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!“

Dette har det kommet mye av denne uken..
Det har blitt mye tvang.. Slik som jeg beskrev  i det forrige innlegget har dissosiasjon blitt kombinert med intense flashbacks at jeg mister helt orienteringen om hvor og når jeg er.. Og når jeg tror at jeg er tilbake i kjelleren, jeg hører Slangen komme, jeg lukter ånden hans, ser han foran meg, kjenner fantomsmertene der de skadet meg, fryser slik jeg gjorde i kjelleren og armene fra psykehusansatte blir armene til overgripere som holdt meg fast mens resten voldtok.
Jeg blir helt overmannet av gjennopplevelsene, jeg blir liggende å sparke og slå for å komme meg løs fra overgripernes grep før jeg skjønner at det er hjelpende hender som holder meg for at jeg ikke skal slå meg for hardt.

Men det som har regjert mest er nettopp dette..
Jeg vet at de bare vil hjelpe.
Jeg vet at det er jobben deres å holde meg i live!
Men jeg vil ikke ha hjelpen.
Jeg vil få lov til å dø snart..
Denne uken har det vært selvmordsforsøk nesten hver kveld.
Ikke alle like alvorlige. I går kom desperasjonen igjen.
Etter mange vonde timer med gråt og angst lå jeg skjelvende i fosterstilling under pulten. Jeg hadde holdt på å tisse på meg i halvannen time før jeg til slutt kom meg gråtende og hyperventilerende opp bare for å gå på do. Det gikk ikke bra, jeg havnet i hjørne der selvmordsimpulsene kom for fullt. Jeg prøvde strangulering, men det gikk. Med fotfølging var det ikke lett å få til noe, men jeg knyttet knute på en strikk og klarte å sette den i halsen. Men da de fikk den opp igjen var det ingen nåde og jeg ble dratt inn på skjermet. Der var selvmordsimpulsene så sterke, jeg gjorde alt jeg kunne finne på.
Men med tre i rommet gikk det jo ikke.
Uroen tok så over at jeg måtte bli holdt fordi de mente det var fare for at jeg skadet meg selv alvorlig. Men med holding gjør det jo ofte ting verre. Jeg tryglet de om og om igjen om å la meg slippe livet, la meg dø. At om de virkelig brydde seg måtte de la meg dø, de så jeg hvor vondt jeg hadde det?!? Men de hørte jo ikke på meg.. To holdt meg mesteparten av tiden, men ting ble så vanskelig at plutselig forsvant jeg. Det neste jeg husker er at jeg ligger i belter. Jeg ble fortalt at jeg hadde switchet til en veldig destruktiv personlighet. Hun hadde sparket og slått etter personalet. Hun hadde sagt at hun skulle drepe meg før de fikk gjort det, at hun visste de ville skade henne. At de holdt fordi de skulle voldta. Da ble det visst tre stykker som måtte holde, og da ble det belter.
Jeg ble så skuffet. Det er månedsvis siden sist jeg trengte å bli beltelagt. Det var en periode det ble veldig ofte, men nå var det lenge siden sist. Veldig nedtur :(

I dag var ikke så veldig mye bedre. Det var mye uro på avdelingen. En pasient prøvde å knuse noe i fellesarialet, det ble løping, skriking og beltesenga kom rullende. Jeg har den utrolig vanskelig greia at jeg sliter med at jeg tar på meg andre pasienters smerte. Er de redde blir jeg redd, er de urolige blir jeg urolig, er de fortvilet blir jeg fortvilet, er det desperate blir jeg DESPERAT. Og ikke minst.
Selvskadingstrang smitter. Selvskadingssituasjoner trigger. Jeg ble kjempe fortvilet og urolig.. Jeg gråt så jeg ikke fikk puste og selvskadingstrangen drev meg på jakt ut i avdelingen for å finne noe. Jeg ble dratt tilbake til rommet og der eskalerte det. Jeg visste jeg kunne trengt en sobril, men jeg får bare 3 i uka. Og jeg hadde allerede brukt to, og jeg vet at kveldene blir tøffere enn dagene, og jeg måtte spare. Heldigvis hadde jeg en god kontakt som ringte legen og passet på at jeg fikk meg en ekstra. Det gjorde at jeg ble motorisk rolig nok til å legge meg under pulten. Den innvendige uroen derimot gikk ikke bort. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg prøvde å se favoritt episoden min av «Family Guy» som vanligvis får meg til å le, men jeg gråt bare enda mer fordi det ikke muntret meg opp. Så plutselig slo det meg. Jeg kom på at etter en skading hadde jeg gjemt unna en glassbit. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte på do. Tross fotfølgingen har jeg fått lov til å gå på do alene.  Kontakten min skjønte raskt det var noe galt, så jeg ble stanset fort. Men det ble ganske dypt og de slet med å stoppe blødningen, den ble litt for stor.
De ville sy. Det ville ikke jeg.
Som jeg har skrevet før er det så vanskelig for meg å bli sydd, fordi at smerte som påføres av noen andre gir meg helt insane overgreprelaterte følelser. Det blir rett og slett en overgrepsituasjon for meg. Jeg prøvde å nekte, men ble tvunget ned på benken og holdt av 3 stk mens de sydde. Det er det vondeste jeg har vært med på lenge. Jeg klarer ikke ligge på ryggen i senga en gang, det trigger så mange flashbacks. Da de la meg på rygg og holdt meg fast klikket det for meg. Legen var irritert og sa at jeg la opp til at det skulle bli overgrepsituasjon, men når jeg blir holdt fast har jeg null kontroll Det ble så vanskelig, gråt, hyperventilerte og gjorde alt jeg kunne for å komme meg løs. Dissosiasjonen fulgte med flashbacksene og jeg slet noe enormt.
Ja jeg vet at når jeg kutter burde jeg skjønne at sying kommer. Men planer var jo ikke å måtte bli lappet sammen igjen, planen var jo å dø :(
Det ble tøft, men vi ble nå ferdig..

Dette skjeddde i 4-5 tiden, etter det har blitt holdt mye på skjermet.

Uff, hvis ikke de kveldene blir lettere snart vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :(

De holder meg her mot min vilje, har gjort det i over et halvt år. Bare for å holde meg i live

M e n    j e g   v i l    i k  k e    h a    h  je  l p .

J e g    v i  l    d ø ! !

11 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , ,

«Du er trygg»

Posted on 24. november 2011 | 9 kommentarer

Jeg kjenner det kalde kjellergulvet under meg, jorda mellom tærne. Fire sterke armer holder meg fast. Jeg prøver å komme meg løs, men har ikke sjans. Den forhatte knirkingen i trappa ned mot meg blir høyere og høyere. Jeg lukter alkoholen og ånden hans i det han nærmer seg ansiktet mitt. Smertene i underlivet er uutholdelige. Jeg skriker etter hjelp og spreller enda mer.
Plutselig tar den ene armen som holder meg hånden min, og begynner å klemme med korte intervaller. Jeg hører en stemme langt unna.
«Fragile, du er trygg»
Jeg skvetter å spreller mer for å komme meg løs.
«Hør på stemmen min og kjenn at jeg klemmer i hånden din. Fokuser på at dette hadde du ikke i kjelleren, du er ikke i kjelleren nå.»
Sakte men sikkert begynner jeg  å forstå hvor jeg egentlig er.
«Du er på psykethuset, du er trygg» Sier stemmen igjen.
Denne gangen kjenner jeg den igjen. Det er stemmen til P. Det er han og M som holder meg. Smerten i ryggen og hodet slår meg og jeg vrir meg i smerte.
«Du slo ryggen og hodet ganske hardt» sier M og tørker svette fra panna mi.
Jeg ligger på ryggen på rommet mitt på psykehuset. Jeg tar en rask titt på klokka på veggen og ser at jeg har ligget på gulvet og blitt holdt i halvannen time. Pusten er ute av kontroll og tårene renner. Jeg prøver å komme meg løs, men de fortsetter å holde. Jeg prøver å forsikre meg om og om igjen hvor jeg er, og ikke minst når jeg er. Flashbackene blir så virkelig at jeg ser de like godt som det jeg ser rundt meg. Luktene til Slangen begynner å rive i nesa, jeg hører han lukker døra etter seg, og takket være en god dose dissosiasjon er jeg rett tilbake i et av overgrepene igjen. Jeg blir holdt fast, jeg trygler de om å ikke tvinge meg, at jeg ikke vil. Jeg sparker og prøver å rive meg løs, men grepene blir bare hardere. Jeg kjenner smertene komme tilbake, er helt tilbake.
Dette skjedde om og om igjen i går..
Jeg switchet flere ganger.. Noen ganger til små barn som bare ville ha bamsen, en gang til en som var mer utagerende enn det jeg var.
Legen satt med meg halvtimes tid. Hun ville ha meg til å telle ting eller fortelle om dagen min.. Hjalp ikke noe særlig, men hun var veldig søt.
De snakket litt om at de egentlig burde lagt meg i belter.
Jeg vet ikke.. Jeg har sagt før at hvis jeg må bli holdt lenge er det bedre med belter, fordi det å bli holdt fast av folk er veldig re-traumatiserende for meg. Likevel ble det litt godt i går å ha hender å holde i. Jeg vet ikke.. På akutt psyk ble det belter hvis jeg ble holdt mer enn 5-10 min. De har tydeligvis ingen lignende retningslinjer på det her.

Nå sitter jeg tilbake på fotfølging..

Merker ikke så veldig forskjell.. Ette ren måned med fotfølging ble jeg tatt av den forrige uke. Etter et selvmordsforsøk ble jeg satt tilbake, men etter et døgns tid ble jeg satt tilbake til det vanlige; hvert tiende minutt.
Men hvertfall kveldene den siste halve uka har jeg vært så dårlig at jeg ikke har fått være alene. Blitt mange desperate forsøk på å dø.
Det høres sikkert dumt ut, det er å prøve å strangulere seg mens det sitter noen i rommet. Lett å bli dømt for oppmerksomhets søking.
Men jeg vil forklare…
La oss si at du er i et brennende hus. Den eneste måten du har å overleve på er å hoppe 10 meter over flammehavet til neste sted å sette bena på. Hodet ditt skjønner at du ikke klarer å hoppe 10 meter, men jeg tror de færreste bare ville satt seg ned og ventet på å dø. De fleste ville prøvd å hoppe ,selv om  hodet skjønner at det ikke går er nok instinktet sterkt nok til at man gjør det man kan for å prøve å overleve.
Litt slik blir det med meg.
Dødsønsket blir så sterkt at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å prøve. Selv om fornuften sier; «det er to stk i rommet, selv om du klarer å strangulere klarer du ikke å dø så lenge de er her», skriker kroppen; «må ut av denne smerten, MÅ ut av denne smerten», og trangen til å slippe unna det vonde blir så sterk at jeg klarer ikke la være å prøve.
Heldigvis har jeg hatt noen gode kontakter som har forstått dette. Nattevakt JK har måttet true med å dra meg inn på skjermet, men måten han sier det på viser at han forstår. På gamle sykehuset fikk jeg bare høre; «hvis ikke du tar deg sammen og slutter med det tullet blir det skjerming eller belter», mens JK bekreftet at han visste at dette var vanskelig og utenfor min kontroll, men hvis vi sammen klarte å få kontroll måtte de ta meg ut av rommet fordi det var så mye jeg kunne skade meg selv med der.
P er også veldig grei, han bekrefter stadig at ingen vet hvor mye jeg kjemper, men at han vet hvor vanskelig det er og at jeg gjør alt jeg kan for å få kontroll over selvmordsimpulsene.
Jeg har også en tendens til å ikke klare å slutte å si unnskyld mellom slagene, fordi fornuften da hersker og jeg vet hvor dumt det er å holde på slik. Han sier også om og om igjen at det ikke er  nødvendig å si unnskyld, at dette er ikke noe noen laster meg for, at det ikke er jeg som ikke strekker til, men at med mine forutsetninger er ikke dette noe jeg klarer akkurat nå.
Det er klart det er farlig hvis jeg begynner å falle tilbake på dette; jeg kan ikke noe for det, det bare er sånn. Kommer ikke til å gjøre det. Med en gang kontrollen er tilbake fokuserer vi på at dette kommer til å gå bedre og bedre for hver gang, at jo hardere jeg jobber, jo lettere kommer det til å bli..

Er full av blåmerker og har vondt over alt etter å ha ligget på gulvet og prøvde å komme meg bort fra sterke hender i over 2 timer i går.
Nå håper jeg bare virkelig at ikveld ikke blir like ille..

«Du er trygg»

Kan ikke huske sist gang jeg følte meg trygg..

Men uansett hvor forbanna jeg er for at jeg er her på tvang,
er jeg glad jeg ikke var alene i går..

9 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , ,

Litt fra den siste uka; overdosen kom..

Posted on 1. september 2011 | 4 kommentarer

Det gikk galt.. Veldig galt.

Overdosen kom på onsdag. Ganske stor. Alt for mye drama. Jeg tok en del piller, gikk til skogs for å ta resten. På vei begynte nok tankene å spinne. Jeg husker ikke noe av det. Jeg hadde en trygg voksenperson som holdt et nøye med meg da jeg skrev meg ut. Han skjønte noe var i gjerdet, og spurte; hva skjer? Jeg hadde sendt mld tilbake å prøvd å snakke de bort, sa ingenting, alt var bra, skulle pakke litt og ta en tidlig kveld. Men han skjønte at noe var på ferde, da ringte han meg. Da hadde han skjønt hva som hadde skjedd, og ringte politiet. Jeg kom meg ut i skogen og tok resten av pillene. Jeg lå der 4 timer før de fant meg. De hadde rundt 100 stk som lette, helikopter, politi, hunder, to ambulanser og en legeambulanse. KØDDER DU!?!?! Omg. Overdramatisering. Det var bare meg! Jeg skjønner at de hadde gjort det for noen andre, men dette er meg vi snakker om!

Kunne drept bestevenninna mi. Hun fortalt mamma om  Slangen og M! Jeg ble helt satt ut da S fortalte det, hadde virkelig ikke trodd hun ville gjort det mot meg. Klarer jo ikke være sint, skjønner jo at det var for å hjelpe, men. CRAP!

Jeg satt og hørte på 8 mobilsvar i går, det ble utrolig sterkt, gråt en del. Den første var fra bestevenninna mi. Hun spurte gjennom tårene hvor jeg var, hva jeg hadde gjort. Tryglet meg om å si hvor jeg var, ba meg ta vare på meg selv, sa om og om igjen hvor glad hun var i meg. Neste var fra en bekymret behandler fordi jeg ikke hadde møtt opp til timen. Så var det en del fra politiet. Litt overveldende at folk bryr seg sånn.

Lå på intensiven i en uke, koma og respirator. I går ble jeg flyttet på tvang til psykiatrisk. Livet er så hilma digg!

Er så sliten. Sov 20 min i går natt og tre kverter-time i natt. Pga jeg fikk oppkast ned i lungene har jeg dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg føler fortsatt jeg har mye medisiner i kroppen, sjanglet mye i går. Jeg har dessuten ikke klar å spise noe særlig, så er svak pga det..

Blir samtale med psykolog A i dag.. Veldig spent. Hørt han kanskje kommer i trøbbel fordi jeg hadde et alvorlig selvmordsforsøk så tett oppå utskrivelse.. Håper han slipper det, da…
Lurer litt på temaene. Jeg skal på langtidssykehus neste uke da! Shit, det blir scary. Har jo vært sykt mye innom akutt psyk, sikkert 24-25 siden desember 2008

4 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , ,