Selvdestruktivitet for å overleve..? (OPPDATERING)

Her kommer en liten post om mitt forhold til selvdestruktivitet for tiden..

Den siste halvannen måneden har jeg skadet meg to
ganger

..

Over alt får jeg høre hvor flink jeg er og hvor mye bedre det går med meg..

Skulle ønske det var sant..

Sannheten er at det er i perioder jeg ikke skader meg at varsellysene burde begynne å blinke, både hos meg og de rundt meg..

Selvskadingen er noe jeg bruker for å overleve, for å klare en dag til..

Det er når jeg er skikkelig suicidal at jeg ikke skader meg selv, selvskadingen er for å overleve!

Selvskading er blitt en overlevelsesteknikk jeg er fullstendig avhengig av

Skal jeg overleve så trenger jeg å skade meg..

Det er som en kreftpasient som tar medisiner for å overleve, for å klare
å komme seg gjennom livet.. Er pasient som er innstilt på å dø dropper medisinene…

For alle som vet hvem jeg er, dette er ikke noe akutt suicidalitet!
Jeg har ting å se frem til :)
Jeg har nemlig blitt litt småbetatt av en kamerat av en kompis. Vi tre skal muligens på kino denne uken!  Ah, *sommerfugler i magen* :D
Det er helt SYKT sårbart, da.. Dette er første gangen jeg har hatt bittelitt selvtillit nok til å tenke at han kanskje muligens liker meg tilbake..!
Oppdatering kommer ;)

OPPDATERING
Dette er kjipt å skrive, men jeg lovte dere en oppdatering..
Jeg skammer meg sånn.. Svein Øverland satt gode ord om det med skammen på et foredrag jeg var på. At dårlig samvittighet er pga noe man har gjort, skam er pga noe man er, noe jeg er..

Takk for alle som var glade for mine sommerfugler i magen..
Men jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt noe i det hele tatt..
Han liker ikke meg..Selvfølgelig. Som jeg sa er dette første gangen jeg hadde bittelitt selvtillit nok til å håpe at han likte meg tilbake. Noe som selvfølgelig ikke var sant.. Han liker en annen..
Svein Øverland snakket om at sinne er bra, det må bare være rettet mot den riktige personen, altså den som har skadet oss.
Men det føles ikke naturlig å være sint på noen andre, det føles naturlig å være sint på meg selv.. At jeg noen gang kunne trodd at noen kunne likt meg, det er bunn i grunn helt latterlig.. Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke interessant, ikke kul.. Og jeg føler meg så feit nå at det er dager jeg ikke kommer meg ut av huset fordi jeg skammer meg sånn om hvordan jeg ser ut.. Bah, nå klager jeg mye.. Sorry.
Jeg føler nesten bare et behov for å dele det, fordi jeg vil ikke at dere skal tro at jeg lenger tror at noen skulle ville ha meg. Jeg vet at dere vet at det er så og si umulig.

Jeg sier ikke dette for at jeg vil at dere skal si;
åh, men du er jo fin, klart noen vil like deg
fordi jeg vet dere lyver..

Okei, nok klaging for idag.. Takk for gode tilbakemeldinger, I love you guys.. ❤